Jehova banket på min dør.
Så ringte de på her. Da skjønte jeg det. Disse to skulle ikke selge meg mobiltelefon eller tilby meg billigere strømpriser. De var Jehovas vitner. Jeg ble med en gang grepet av en slags tvil. Hva skulle jeg gjøre?
1) Late som om jeg ikke er hjemme?
Hm. Umulig. De har jo allerede sett meg.
2) Åpne døra?
Definitivt. Men hvordan skulle jeg handle etter døren var åpen?
Først valgte jeg en relativt normal taktikk. Jeg åpnet døra, og så stilte jeg meg halvveis i døråpningen, halvveis utenfor. Sperret, med andre ord. Etter en stund tenkte jeg bare "pokker heller". Spurte om de ville komme inn en tur, de så ganske kalde ut. Blide, men kalde. Og, hva har jeg vel å tape på å snakke med noen som tenker annerledes?
Jeg uttaler meg av og til krasst mot religiøse organisasjoner og enkeltmennesker. Jeg har rett og slett et problematisk forhold til religion. Jeg tror ikke. Jeg tror absolutt ikke. Men, nå hadde jeg en mulighet til å snakke, hjemme hos meg, med noen som er sterke i sin tro.
Jeg startet med å fortelle om noen av de tingene som for meg virker trøblete i forhold til religion. De lyttet og de svarte, så fortalte de litt, hvorpå jeg hørte etter og slik fortsatte det en god halvtime. Jeg hørte at de snakket om at religionen var mer enn fanatisme, og de virket oppriktige da de mente jeg kom med noen gode spørsmål.
For. De snakket om at tiden på jorden nå, er en slags overgangsfase over til noe annet. Noe bedre. Det riket som skal komme, er et rike med evig liv, grønt gress. Ville dyr er tamme og lever i pakt med menneskene. Jeg ser for meg en verden full av små hobbit-hus og god tid til det meste. Den yngste av dem, sa at jeg kanskje syntes bildene så litt naive ut. Jeg sa at det mente jeg definitivt. Jeg stusset over at bildene og teksten var så like i utforming og språk, som i den Jehova-boken mamma fikk for lenge siden. En gang det ringte på døren hennes. Hun tok i mot boken, men slapp dem ikke inn. Jeg husker jeg leste litt i boken, og at jeg allerede som sjuåring (eller hva det var) syntes dette så for godt ut til å være sant. Det måtte være en hake, hvilket jeg står for fortsatt. Da jeg spurte om teksten var så lik fordi de hadde funnet svarene som kunne leve i generasjoner, sa de umiddelbart ja. Deres svar var gode og endelige.
De snakket om at vi mennesker er gitt et ansvar for å befolke jorden, og at vi har forvaltet den dårlig. Det vil bli bedre, sa de. De snakket om at tiden snart er inne. Jeg lurte på hvordan de kunne vite det, og spurte om de hadde lov til å benytte andre kilder enn sine egne skrifter. Det er straks mer interessant dersom de man snakker med i tillegg til egne oppfatninger kan benytte seg av samfunnsvitenskaplig materiale. De svarte at de ikke brukte tekster som stred mot Bibelens syn. Da er dere jo like langt, tenkte jeg. Og ikke bare tenkte jeg det, jeg sa det også. Nei, sa den eldste av dem, vi er ikke like langt.
Men, sa jeg. Hvordan kan dere vite når tiden er inne? Hvilken tidsregning benytter Bibelen seg av, og i hvilken grad kan den boken brukes som grunnlag for å forutsi når verden har gått så av hengslene at det er nok? Hvis argumentet er nød, sult, fattigdom, korrupt maktfordeling...har det ikke da vært slik altfor lenge?
Men, da skjønte jeg etter hvert at jeg var for opptatt av å høre min egen stemme. Min lille rolle nå var ikke å holde en leksjon i min tvil, min selvpålagte oppgave var å få lurt ut av disse to om de noen gang tvilte. Tror dere på dette? De sa at de gjorde det, men at mennesker trenger tvilen for å beholde et våkent hode. Det siste er jeg helt enig i. De krediterte meg til og med for at jeg tvilte. Umiddelbart var mine pigger ute: Aha! De skal benytte "du som tviler og dermed undrer er ren i sinnet"-taktikken.
Kanskje hadde de ikke noen taktikk. Kanskje hadde de det. Jeg vet ikke. Jeg vet ikke annet enn at de hadde det fint, de ble varme, de har nå noe å fortelle når de skal møte de andre og drikke kaffe. Det sa de at de skulle. De har fått komme inn. Det var visst ikke hver dag.
Jeg tenker at Supermann (samboer) kanskje er litt oppgitt etter å ha lest helt hit. Hvorfor, hører jeg, hvorfor inviterer du dem inn? Nå blir vi jo aldri kvitt dem! Det er kanskje mye sant i det. Mulig at det blir gjenbesøk her, men det trenger ikke ta noe tid. Nå hadde jeg rett og slett bare lyst til å spørre og lytte, ikke for å bekrefte egne allerede eksisterende stereotypiske bilder jeg har dannet meg av Jehovas vitner, men for å få sjekke om det kanskje er noe mer enn det jeg ser. De virket rolige. De virket happy med å ha funnet en god del svar, på spørsmål jeg grubler over til stadighet. Mitt hode er fullt av "men" og "hvorfor", og jeg sa at jeg trives med det. Jeg trenger ikke svar heftet inn mellom to permer. Jeg tror ikke de entydige svarene finnes.
Nå ble jeg litt misunnelige. Jeg pleier å be dem inn, men de vil ikke, de bare løper vekk så fort de kan :(
Victoria: Jeg har aldri tenkt tanken på å invitere Jehovas vitner inn i mitt hus. Jeg syns du er tøff som tok sjansen, for de har jo ikke akkurat et godt "rykte" på seg når det gjelder misjonering. Får håpe du ikke blir nedrent av frelsende sjeler i fremtiden.
Beate: Er du så skummel? Nå ble jeg nysgjerrig, for det er jo viden kjent at Jehovas vitner er vanskelige å bli kvitt fra dørstokken.
Heisann!
Jeg kom tilfeldig over bloggen din da jeg søkte etter stoff om Jehovas Vitne, til en skoleoppgave.
Det var sporty av deg å be dem inn. Jeg tror vi har veldig godt av å møte fordommene våre, og at enhver sjel har godt av en kopp kaffi med både muslim, hindu og et hvilket som helst vitne.
Selv er jeg troende, og veldig skeptisk til Jehovas Vitne. Men LENGE LEVE respekt! :-)
hei. synest det var fint og invitere dem inn. jeg er ikke jehovas vitne selv men det er faren min..
og så klart har har jo eg hørt masse om religionen og ein del er ganske fornufti, men eg sitter inne med litt "men" og hvorfor" jeg og.
men enn ting eg ikke skjønner det att folk synest det er så iriterende att di kommer og ringer på, det skjønner eg ikke helt,
for di tror jo på det di snakker om (så da vil jo det bety att di tror att vist du tror det samme som di så skal du få evig liv) og att di bruker sinn egen fri tid på og prøve og gi andre menesker evig liv..
og det synnest jeg det er respekt av,
tror ikkje det er mange som hadde giddet og gå rundt og ringt på dørene til folk og prøvt og gi di evi liv når sikkert over 50% av dei di besøker halveis jager di på dør..
tror faktisk ikke eg hadde giddet det ein gang
hva skjedde videre???? kom de tilbake.. fikk du svar på spørsmål??? :)
Hei:)
Snublet innom bloggen din og ble positivt overrasket! Jeg har selv vokst opp som JV og etterhvert tatt voksendåp. I løpet av ungdomstiden tok jeg et valg som gjorde at jeg trakk meg ut. Dette medførte selvsagt at jeg ble betraktet som utstøtt - men dette var et valg jeg var forberedt på å ta konsekvensene av.
Har alltid syntes det har vært rart å lese det enkelte tidligere JV sier om sitt tidligere liv, dvs hjernevasking etc..
Jeg har hatt en flott oppvekst og vet jeg har med meg mange gode egenskaper etter min oppvekst.
Det er godt å høre at det finnes noen mennesker de ute som ikke er flaue over å tilegne seg kunnskap om hva deres tro er. All ære til deg for det, dette burde flere enn deg har mot til!
jv vet mye om både bibelen og vitenskap.de er alltid vennlige og ikkedømmende mennesker som bare vil godt til alle men blir likevel ofte avvist og behandlet urettferdig
http://app.blogg.no/trackback/ping/2849127