Når antipatien vekkes - eller NAV om du vil
En av de store fordelene ved ikke å være noen høyt utdannet fagperson, er muligheten til å kunne synse, tenke, mene – uten at det ligger empiriske sannheter til grunn. Ære være forskningen, men av og til er det ikke rapporter, doktorgradsavhandlinger og veldokumenterte fakta som er viktigst for meg. Av og til holder det faktisk lenge med sunt vett.
Jeg har egentlig aldri hatt noe personlig i mot offentlige etater. Som tillitsvalgt i Mental Helse Norge har jeg vært med på flere arrangementer hvor jeg har snakket om at det må iverksettes diverse tiltak for å bedre tilbudene rettet mot brukere av psykiske helsetjenester. Jeg har snakket om sykehus, trygd, sosial, arbeid. Jeg har snakket for og med andre brukere, for og med fagfolk. Det er greit. Jeg har snakket om den urettferdigheten mange brukere føler seg som ofre for, at man må sloss for å få opplysninger om hvilke stønader man kan søke på, hvilke tiltak som bør iverksettes.
Men. Frem til nå har dette vært en sak som jeg har kunnet kjempe for, mest på vegne av andre. Jeg merker så godt at den kampen gir meg så uendelig mye mer krefter, enn den jeg er på vei ut i nå: min private, lille strid. Victoria vs. NAV. Forrige gang jeg skulle på Aetat fikk jeg skyss av samboeren min – og jammen kom det en formaning også: ”Victoria, ikke gå inn der og snakk om NAV og brukerkompetanse... ikke vær kjekkas der inne! Du husker hvordan det gikk sist!”
Amore fati?
På venterommet er det innredet fint, det ser ut som om de har brukt tid og penger på å få det til å se trivelig ut her. Men, kall meg gjerne pessimistisk, men jeg får en tanke inn i hodet: er denne fancy innredningen et forsøk på å folk til lettere å godta slurvete saksbehandling? Et slags amore fati (å elske egen skjebne, eller i alle fall godta), er det enklere om man har pene omgivelser? Sikkert.
Systemtreghet og printertrøbbel
Det er min tur. Jeg blir med damen som jobber med attføring, hun finner frem en mappe. Den er tynn. Overraskende tynn. Jeg spør om hvordan saken min ligger an, hun svarer at de ikke har fått alle de nødvendige opplysningene de trenger. Det er en epikrise som mangler. Legen som sendte inn anbefalingsskrivet om attføring i midten av februar hadde glemt å legge ved denne visstnok så absolutt nødvendige epikrisen. Jeg sukker lettere oppgitt for meg selv utad og banner høyt innvendig. Banner fordi: i midten av februar – det er lenge siden nå. Dersom denne epikrisen var av en slik viktighet, hvorfor har ikke da Aetat kontaktet legen? Post. Telefon. Alt er da tilgjengelig, til og med her på NAV!
Så finner hun ut, attføringsdamen, at hun må printe ut et ark til meg. Et skriv som Aetat pleier å sende til legene når de skal be om ytterligere opplysninger. Jeg tenker at, ok, det arket kan jeg jo godt få, selv om jeg ikke trenger det. Hva skal vel jeg med det? Hun printer, og finner ut at printeren – ja, det var visst noe feil med den, for Aetat-logoen er tredobbel oppe i hjørnet og resten av skriften ser også temmelig trippel ut. Hmm. Hva har gått galt? Hun klikker på mange knapper på tastaturet. Klikker litt litt. Taster. Så roper hun på en kollega; de setter seg sammen, prøver å finne ut hvordan denne printeren virker. Jeg kjenner at nå begynner hodet mitt å koke. Nå sitter de der og bruker av min tilmålte tid, til å finne ut hvordan de skal printe ut et ark jeg ikke trenger.
Det kunne jo vært så enkelt!
Dette var omtrent hele hendelsesforløpet på Aetat. Det var visst ikke stort det gikk an å få gjort, siden epikrisen manglet. Men. Nok om det. Dette er hva jeg mener de burde ha gjort, dette er slik jeg ser for meg at vi kunne ha gjort det:
Jeg trekker kølapp og etter en kort ventetid blir det min tur. Jeg sier til mannen i skranken at jeg har en time hos attføringskonsulent klokken 1000. Jeg setter meg ned og venter. Etter en stund blir det min tur, damen kommer og vi går inn på kontoret hennes. (Klokken er nå 1000) Hun sier til meg at hun har kontaktet legen min, og fått epikrisen han hadde glemt å sende med. Etter at hun har fortalt meg at søknaden min vil bli behandlet veldig snart, siden jeg allerede har ventet en god stund, spør hun meg om det er noe annet jeg lurer på. Jeg sier at jeg ikke helt vet hva jeg lurer på, for jeg kjenner ikke dette systemet så godt. Da forteller hun meg om hvilke rettigheter jeg har, hvilke plikter det medfører å ha attføring. Hun forteller videre om hva jeg burde gjøre, hun forteller meg det jeg trenger å vite.
Er dette så vrient å få til? Jeg mener oppriktig at jeg ikke ber om for mye, når jeg forventer at offentlige instanser skal etterstrebe å gjøre det (les:livet) lettere for brukerne. Jeg trenger ikke å få tilbud om en god kopp kaffe (selv om det ikke ville ha vært så dumt!), jeg trenger ikke et pent venterom. Det jeg trenger er ansatte som gjør hele denne prosessen mye kortere. Jeg mener det er lenge å vente i flere måneder, uten å vite hva som skjer, og så få beskjed om at dette skyldes en manglende epikrise. Det er ikke bra nok. For: dette går ut over meg. Det er faktisk ikke min skyld at legen har vært slurvete med å sende inn det han skulle, det er heller ikke min skyld at Aetat merker seg det og ikke gjør noe med det.
Men, er dette hennes skyld, attføringskonsulentens? Kanskje ikke. Hun virket veldig hyggelig, jeg er sikker på at hun gjør alt det arbeidsinstruksen hennes sier at hun skal gjøre. Så jeg mener altså ikke å være nebbete mot de (stakkars) enkeltmenneskene, men kanskje burde arbeidsinstruksen vært omformulert?
Misfornøyde brukere
Mange brukere av denne typen tjenester er misfornøyde med den hjelpen de får. Det som gjør det så vanskelig å si skikkelig ifra om dette, er at mange i en kort – eller lang, alt ettersom – periode av livet er avhengige av bistand fra det offentlige. Det er sikkert flere enn jeg som har tenkt tanken at det ikke alltid gavner saken å buse ut med påstander om saksbehandlerslurv og treg saksgang. Man vil jo gjerne fremstå som relativt hyggelig, slik at de får lyst til å hjelpe en.
Hvem skal fortelle de offentlig ansatte at de ikke gjør en god nok jobb? Eller bedre: hvem skal hjelpe de offentlig ansatte til å (ville) yte bedre service? Hvilke konsekvenser skal det få for den enkelte ansatte – når dårlige råd blir gitt? Når det offentlige har et monopol på å yte økonomisk bistand i form av trygdeytelser og sosialhjelp, hva da? Hvor er den reelle kvalitetskontrollen innenfor NAV-systemet?
Jeg blir helt frynsete av dette.
Antipatien er vekket. Og: den vokser.
Men gi opp?
Nei!
Du er dessverre ikke alene om NAV. Jeg tror faktisk det gagner deg og systemet at en våger å si det som det er. Vi er ikke til for systemet, systemet er til for oss. Blir du møtt med inkompetanse er det lov å si fra.
Still krav tilbake og stå på!
Tusen takk for kommentaren din.
Er helt enig med deg, det er bare å stå på. Det er mange som opplever ENDA tregere saksgang og utilgjengelige "NAV-ansatte" og det er få som klager (jeg har ikke tallene, skal finne dem).
Det jeg ønsker meg er at dette skal være noe flere engasjerer seg i. Det er mange som en gang i løpet av livet vil trenge at de offentlige ordningene fungerer korrekt og effektivt. Det kan jo skje alle, selv om det kanskje ikke ser slik ut akkurat NÅ.
Jeg er også på attføring, og temmelig oppgitt. Grunnen til at jeg er der i utgangspunktet er i hovedsak depresjon. Hvordan prosessen på noen måte skal kunne gå i min favør når de ansatte svarer feil på noe de i utgangspunktet burde kunne svaret på eller sende meg til noen som vet, aner jeg ikke...og når jeg i tillegg har tatt viktige beslutninger om fremtiden basert på disse feilaktige svarene, burde ikke Nav kunne holdes ansvarlig?
I alle fall ender jeg opp som "den som har misforstått" - det er mot alle odds at jeg kan ha misforstått hver gang. Da rakner alt for meg, og det føles som om jeg får beina slått vekk fra under meg - hadde jeg vært suicidal kunne det vært dråpen. Innrømmer en saksbehandler en større feil kan vedkommende bare "legge seg flat" - og da skal det være greit?!? Hva med å ta ansvaret de faktisk har påtatt seg med jobben og ordne opp i situasjonen som de i dette tilfellet har bidratt til. Alle regler kan tøyes, og hvis Nav virkelig er ute etter det beste for meg, hadde det vært fint å fått ut noen av kjeppene fra hjula nå. Det gjenstår ennå for meg å møte noen som ikke faller inn under overnevnte...er folk i kommunale stillinger er så trygge og avslappet i jobbene sine at de ikke yter nok?
http://app.blogg.no/trackback/ping/1468632